Skogsmelasse er sukkerstoffer, sakkarider, fra trevirke. Det er ikke det samme som melasse fra sukkerrør eller sukkerroer. Men skogsmelasse ser veldig lik ut, det er en svart sirup med typisk 75% tørrstoff.
Vi kan bruke både bartre og løvtre som råstoff. Fra løvtre får vi stort sett pentosaner (C5 sukker), fra bartre hovedsakelig heksosaner (C6 sukker). Vi vil i det følgende fokusere på skogsmelasse fra bartre.
Fraksjonen av hemicellulosederivater utgjør 25-30% av tørrstoffet i trevirket . Dette er nesten utelukkende karbohydrater (sukker) og deres forbindelser avledet fra C5- og C6 sukker som glukose, mannose, galaktose og xylose.
Skogsmelassen har vist seg å være en utmerket ingrediens i drøvtyggerfôr. Den kan brukes i større mengder enn vanlig melasse, og ser ut til å ha oreksigeniske (appetittstimulerende) egenskaper og øker fôropptaket.
Rundt 90% av skogsmelassen av bartre laget av Glommen-prosessen består av karbohydrater, resten er kalsiumsalter, hovedsakelig acetat, og en liten mengde flerverdige alkoholer. Alle disse er fordøyelige for drøvtyggere og enkelt andre dyr.
Karbohydratene i skogsmelassen er en blanding av enkle sukkerarter som glukose, og multisukkerforbindelser som glukomannan, galaktoglukomanna, glukoksylomannan og oligomerer med to til fem molekyler av disse. Alle oppløselige i vann. Galactoglucomannan har følgende struktur, der mannose er merket i grønt, glukose i blått og galaktose i gult:
Fordi skogsmelasse har en mer kompleks struktur enn melasse av sukkerrør, fører til at den fordøyes over lengre tid, noe som kanskje forklarer hvorfor dyrets appetitt ikke blir oppfylt like raskt, slik at det kan konsumere mere fôr. Dette er en viktig fordel ved oppdrett av storfe, da det kan øke kroppsvekt og kanskje melkeproduksjon. En annen faktor er at skogsmelasse ikke har en søt smak, i motsetning til konvensjonell melasse. Dette kan kanskje være medvirkende til at dyret kan spise mer uten å føle seg mett.
Kenneth P (Ken) Harris er polymerkjemiker som er født og oppvokst i London. Han har bodd i Norge siden 1976. Ken var forskningssjef i Glommens første prosjekt innen dampbehandling av trevirke, tilbake i 1990 – 1992.
Ken Harris har vært svært mye engasjert i forskning innenfor dampbehandling av trevirke, og er det fortsatt.